sarma

Raimund Hoghes blikk er som et mikroskop for svunnen tid, lengsel og kjærlighet. Med sin tålmodige behandling av hemmelighetsfulle rekvisitter og musikalske favoritter innvier han oss tillittsfullt i en par timers stakket stund som duver mellom det sentimentale og det ubevisste. Den alkymistiske kombinasjonen av bevegelse, kritt, trekuler, papirdukker, Edith Piaf og Marlene Dietrich utløser en rolig, undersjøisk stemning. Hoghe beveger seg som en elegant loffende sjøløve langs en stripe lys over bakscenen. Hans partner, den svenske aktrisen Charlotte Engelkes, er grasiøs som en sjøanemone.

Sjøstjerner, eller korstroll som de også kalles, er berømte for å nydanne, regenerere tapte kroppsdeler. Raimund Hoghe er ikke berømt for sin kortvokste, pukkelryggete kropp, men for sin innsats for danseteatrets førstedame Pina Bausch, og sin innflytelse på en markant generasjon koregrafer. Koreografer som har endevendt den sceniske dansen fra dans til en ikke-dans som snarere bygger på ritualer, bevegelse og identitet. Dialog med Charlotte åpner som sluttbildet i en gammel sort/hvitt Hollywoodfilm. Leiende vandrer paret inn i måneskinnet mens de løfter føttene så langsomt at det ser ut som de står stille. Skyggen av kroppenes konturer i det nakne scenerommet oppløses etterhvert i munter pardans. Overlykkelig pardans med den uoppnåelige Lotti og, når hun overser ham, klamrende dans med hennes gule paljettkjole.

Engelkes leser høyt fra private postkort. Isprinsessens nynning tonsetter bussar och kramar från mamma. Senere står playback og koreografisk karaoke på for tur. Dramaturgen Hoghe lar jukebox-intervallene sette rytmen i Dialog med Charlotte. En rytme som også har vonde undertoner fra Peggy Lees sanger. Jazzartisten Peggy Lee mistet barndommen sin. Let's break up the booze and have a little fun. Stemmer og kropper. Lyder og bilder. Alt fargelegges av aktørenes og publikums egne historier. Kunst og liv fanger opp og adderer energier som en fotosyntese. Oksygen er sluttproduktet av fotosyntesen. Godhet er sluttproduktet av denne forestillingen.

De to snakker ikke sammen, men beveger seg samstemt som et korallrev eller i fullstendig utakt til sangtekstene. Liggende med rød hårprakt i kaskader utover gulvet, tas Engelkes hånd om av Hoghe. Forsiktig grer han håret hennes som om han skulle dandere brenntrådende på en manet. Han elsker henne, og hans sjekkemetode er håpløst enestående; han har ingen. Men Raimund Hoghe har oss. Leende ser vi ham brystsvømme og crawle mens han er skrudd fast til hennes fang. Uberørt av Hoghes manglende framdrift i kurtisen, hengir Engelkes seg til balletten Svanesjøen. Her danser hun som om hun ikke hadde noe skjelett, bare bløtdeler, i gåsegang sammen med nøyaktig oppstilt utstoppet fjærkre. Diva-smilet hennes lyser opp scenen som gjennom hele forestillingen er sparsomt lyssatt. Jeg glipper med øynene og innser at denne anmeldelsen er like svart/hvit som en B-film fra drømmefabrikken. Raimund Hoghes arbeid enten hater eller elsker du. Jeg elsker ham.